Henrik Ibsens skrifter

Uroppførelsen av Gildet paa Solhoug 2. januar 1856 var Ibsens første ubetingede suksess som dramatiker, men enkelte av anmeldelsene var likevel kritiske, og særlig var beskyldningene om manglende originalitet og etterligning av Henrik Hertz’ skuespill Svend Dyrings Huus vanskelige å døye for forfatteren. Det var ikke bare Hartvig Lassen som hadde fremsatt en slik påstand;I Aftenbladet 25. mars 1856 hadde Lassen hevdet at «dette Gilde er sletikke holdt paa Solhoug eller noget andet Sted i Norge, men i Svend Dyrings Hus» (Lervik 1969, 43). den var senere blitt gjentatt både etter oppførelsen av stykket på Casino i København i 1861 og av Georg Brandes både i Æsthetiske Studier 1868 og andre steder (se nedenfor). Når Ibsen i forordet til den nye versjonen så sterkt fremhever at hans inspirasjonskilde var sagalitteraturen, kan vi se dette som en beskyttelse mot beskyldningene om plagiat av Henrik Hertz’ skuespill.

Ikke minst Georg Brandes’ vurdering av stykket kan ha spilt en rolle for Ibsen. En så innflytelsesrik kritikers dom må han ha følt som særlig belastende. Etter å ha mottatt Æsthetiske Studier (1868), der Brandes antyder at Gildet paa Solhoug inneholder lån fra Hertz’ balladedrama, takker Ibsen i anerkjennende ordelag for boken (brev til Brandes 26. juni 1869). Det ser også ut til at han er takknemlig for kritiske innvendinger, i alle fall medgir han at Brandes’ påpekning av «de uforarbejdede Forfatterrepliker i ‹Kongs-Emnerne›, har gjort sin Virkning» – en virkning som umiddelbart kan avleses i den omarbeidelsen av Kongs-Emnerne Ibsen utgav året etter (jf. innledningen til Kongs-Emnerne). Men de kritiske ord om Gildet paa Solhoug forbigår Ibsen i taushet.

Også i andre sammenhenger kommer det frem at Ibsen har et problematisk forhold til dette skuespillet. I et selvbiografisk brev til den danske litteraturhistorikeren Peter Hansen (28. oktober 1870) gir Ibsen samtidig en oversikt over sitt forfatterskap. Han skriver her at «‹Gildet på Solhoug› er en studie, som jeg ikke længere vedkender mig» (HIS 12). Det kan være en interessant detalj at denne opplysningen ikke er del av den løpende brevteksten, men senere føyet inn i form av en fotnote – det er som om Ibsen ved nærmere ettertanke likevel finner å måtte inkludere stykket på listen over sine arbeider. Når han likevel tretten år senere utgir Gildet paa Solhoug i ny versjon, kan det skyldes flere forhold.

Ibsens ferske møte med den finske litteraturhistorikeren Valfrid Vasenius var kanskje en viktig impuls, slik Francis Bull har antydet (HU 3, 19–20). I doktoravhandlingen Henrik Ibsens dramatiska diktning i dess första skede (1879) hadde Vasenius uttalt seg rosende både om Gildet paa Solhoug og andre av Ibsens ungdomsdramaer, og etter at Gengangere var kommet ut, besøkte han forfatteren og diskuterte med ham opplegget for sin neste bok. I Henrik Ibsen : ett skaldeporträtt (1882) gjentok og utdypet han sin høye vurdering av Ibsens dramatikk. Om Gildet paa Solhoug heter det her at Ibsen «behandlar romantiken […] såsom bakgrund för den psykologiska utvecklingen», og Vasenius understreker også sammenhengen mellom den realistiske konflikten i Gildet paa Solhoug og Ibsens øvrige forfatterskap (Vasenius 1882, 84; jf. 1879, 101). Vasenius hadde et annet litteratursyn enn Georg Brandes, og allerede i 1879 polemiserer han direkte mot Brandes ved å hevde at han tar feil når han påstår at Ibsen er påvirket av Hertz (Vasenius 1879, 92). Ifølge Vasenius er Brandes’ dom over dette stykket «just motsatsen af det rätta» (1879, 106). Og nettopp i denne perioden ser Ibsens forhold til Brandes ut til å ha vært mindre aktivt enn tidligere; det er ikke kjent noe brev fra ham til Brandes mellom 1. august 1876 og 3. januar 1882, der Ibsen takker for Brandes’ anmeldelse av Gengangere. Senere samme år publiserte så Brandes en ny Ibsen-studie, «Bjørnson og Ibsen : to Karakteristiker», der han gjentar sin påstand om påvirkning. Angående Ibsens ungdomsverker hevder Brandes her at

Ibsen selv tok stilling ved å anbefale Vasenius’ doktoravhandling som «hovedkilden for enhver, som fra nu af måtte ønske at gøre sig bekendt med min digtning i dens indre og ydre sammenhæng» (brev til Vasenius 30. mars 1880). Han mener også at Vasenius er den som best har forstått Gildet paa Solhoug: «Valfrid Vasenius [har] givet en rigtig og udtømmende forklaring af stykket, således, som han modtog den af mig selv» (brev til Hegel 21. februar 1883). Grunnene til at Ibsen i 1883 endelig besluttet seg for å utgi Gildet paa Solhoug i ny utgave, kan derfor være sammensatte. Han kan ha latt seg inspirere av Vasenius’ høye vurdering av dette ungdomsdramaet, og han kan samtidig indirekte ha ønsket å markere en avstand til Brandes.

En tredje beveggrunn kan også ha spilt inn og vært vel så viktig, nemlig økonomien. Ibsens 25-årige sønn Sigurd hadde på dette tidspunkt fullført sin utdannelse, og våren 1883 oppholdt han seg som kulturturist i Paris, før han høsten 1884 fikk en stilling ved det norske Indredepartementets kontor i Kristiania. Sigurd ble fortsatt (i noen grad også etter 1884) forsørget av sin far, og skjønt Ibsen i begynnelsen av 1880-årene hadde høye inntekter fra så vel nye bokutgivelser som teateroppførelser, trengte han åpenbart å skjøte på inntektene. I et brev til Hegel 21. februar 1883 ber han om en større utbetaling, begrunnet med at «Sigurd i næste måned skal rejse til Paris». Det beløpet Ibsen ber om, overstiger langt hva han har til gode hos sin forlegger, derfor anmoder han Hegel om å «forstrække [ham] med det manglende».

I samme brev spør Ibsen om Hegel tror at en ny utgave av Gildet paa Solhoug «skulde kunde påregne afsætning». Han begrunner dessuten sitt ønske om nyutgivelse med at dette ungdomsdramaet «er hidtil blevet ganske mistydet af kritikerne». Hegels svar er meget imøtekommende:

Uttrykksmåten i Ibsens forord til den nye utgaven er påfallende skarp og polemisk; han harselerer over Kristiania-kritikernes uselvstendighet og avhengighet av danske forbilder som J.I. BaggesenIbsen forveksler muligens Baggesen med Henrik Hertz, som er den egentlige forfatter av de såkalte Gjenganger-Breve eller poetiske Epistler fra Paradis (1830)., J.L. Heiberg og endog Chr. Molbech (litteraturkritiker i Maanedsskrift for Literatur, som hadde utkommet fra 1829 til 1838). I sin redegjørelse avviser Ibsen beskyldningen om avhengighet av Hertz’ Svend Dyrings Huus som «grundløs og uefterrettelig», og hevder at inspirasjonen til stykket vesentlig skyldtes hans ferske bekjentskap med sagadiktningen (jf. en kritisk vurdering av dette forholdet i innledningen til Gildet paa Solhoug 1856). Vasenius’ omtale av stykket får derimot Ibsens fulle tilslutning, og Georg Brandes blir satt elegant på plass når Ibsen refererer hans kritiske påstand om «en påvirkning, en indflydelse, udøvet af den ældre digter på den yngre», men samtidig legger til at Brandes’ «udtalelser […] er for resten så velvillige, at jeg herfor […] har al grund til at være ham takskyldig».

Ibsens omarbeidelse fører til at teksten har endret preg, både strukturelt, språklig og på andre måter. I utgaven fra 1856 var de tre aktene inndelt i scener (hhv. tolv, syv og elleve scener); denne inndelingen er sløyfet i 1883-utgaven. Den opprinnelige rollelistens «Mænd i Gudmunds Følge» er utelatt i 1883-utgaven, og 1856-utgavens «Svende hos Knut Gjæsling» er i rollelisten fra 1883 kalt «Mænd i Knut Gæslings følge». Ibsen har også utvidet den innledende sceneanvisningen, som beskriver interiøret på Solhaug. Mens første utgave angir «En stadselig Stue med Dør i Baggrunden og paa begge Sider», legger 1883-utgaven til: «Foran tilhøjre et karnap-vindu med små, runde, blyindfattede ruder». Utvidelsen gjelder også de handlende («Bengt, Margit, Knut og Erik»), som i første versjon «sidde om Bordet tilvenstre […] I Baggrunden Knuts Mænd», mens det i 1883-versjonen angis at «Bengt Gautesøn, fru Margit, Knut Gæsling og Erik fra Hægge sidder om drikkebordet tilvenstre. I baggrunden dels sidder dels står Knuts mænd; et par ølboller går rundt mellem dem.» Et tilsvarende eksempel finnes i slutten av første akt, der det opprinnelig heter at «Bengt kommer med Gjæsterne fra Baggrunden». Dette er i 1883 endret til «Bengt kommer med mange gæster, mænd og kvinder, ind gennem svalegangen». Tendensen går altså i retning av økende detaljeringsgrad, noe som stemmer overens med sceneanvisningene i Ibsens øvrige dramatikk på denne tid.

Den nye utgaven har også tallrike ortografiske og stilistiske endringer. Rettskrivningen er konsekvent gjort i samsvar med anbefalingene fra rettskrivningsmøtet i Stockholm 1869 (jf. oversikt over disse i kommentarer til brev til Hegel 12. februar 1870 samt i innledningen til Catilina 1875). Solhoug blir til Solhaug, substantiver skrives med liten forbokstav, ch endres til k, diftongene ei og øi skrives nå ej og øj (gjennomført i dansk rettskrivning allerede i 1870), og sammenskrevne ord (Tredjedagsnatten) oppløses (tredje dags natten). Bortfallet av j etter k og g svarer til det som ble dansk rettskrivning i 1889. To markante endringer i bøyningsverket er -r i flertall av felleskjønnsord som Helgene/helgener og -ede for -ed i preteritum av svake verb (for eksempel beilede/bejled). Alt i alt passet den tostavede formen også bedre med Ibsens behov for preteritum i rimposisjon, slik at endringen bare kunne bestå i å stryke en apostrof, for eksempel mægted’/mægted.

Ordvalget endres i muntlig retning (tren blir til gik, Besked derom endres til besked om det, osv.). Syntaksen er noe mindre arkaiserende enn i første utgave, for eksempel «bares det da mig ikke tidt nok for» som blir til «da bares det mig tidt nok for». I det første tilfellet (1856) står vi overfor en form som etterligner sagastilen, og som især hadde vært hyppig brukt av Bjørnson. I norrønt kunne en slik ordstilling brukes ved asyndetisk forbindelse mellom setninger som skildret raskt følgende begivenheter. Falk og Torp karakteriserer dette som en «efterligning av sagastilen» (1900, 289), og sier at «Denne ordstilling anvendes altsaa kun i sætninger som slutter sig fortsættende til det foregaaende; et nyt afsnit kan ikke begyndes paa denne maade» (Falk & Torp 1900, 288). Et slikt særpreg er altså svekket i den omarbeidede utgaven.

Tre ulike komponister hadde tidligere levert musikk til første versjon av stykket: Ferdinand Giovanni Schediwy og Paolo Sperati, begge i 1856 (jf. innledningen til Gildet paa Solhoug 1856, under Oppførelse), samt den dansk-tyske Joseph Glæser (1835–91), som trolig på oppdrag fra teateret skrev musikken til en oppførelse av tekstens første versjon ved Casino i København, med premiere 6. desember 1861 (i alt 17 oppførelser frem til 3. mai 1871).

Da Dagmarteateret satte opp den nye versjonen av stykket, ble Glæsers komposisjon benyttet. Musikken er fullstendig, medregnet ouverture, men har ikke forspill til annen og tredje akt. Glæser behandler overraskende Gudmunds to sanger som melodramaer; det samme gjelder Margits «Det var sig en Ungmø» i annen akt, en tekst ingen av de tidligere komponistene hadde behandlet musikalsk. I de melodramatiske avsnittene har Glæser forsøkt å karakterisere teksten med musikalske midler.

Partituret (KBK MA ms 0363 mu 6701.2361) åpner med en «Ouverture» i E-dur og tempo Adagio non troppo, komponert som en rudimentær sonatesatsform og bygget over to temaer uten noe preg av norsk eller dansk folketone. Deretter følger til første akt: «Romance» (Margits «Bjergkongen red sig»), «Melodrama» (Gudmunds «Jeg vandred i Lien») og «Chor» («Over Tilje med Sang»). Musikken til annen akt består av innledningsmusikk (kor, fløyte og strykergruppe), deretter et kort forspill på tolv takter før «Lad Fedlen klinge»; nytt «Chor» («Herude herude»), og to melodramaer (Gudmunds «Jeg red mig udi Lunde» og Margits «Det var sig en Ungmø»). Til tredje akt komponerte Glæser «Chor 3die Act (Bag Scenen)» (med teksten «Guds Fred og Farvel») og det avsluttende «Slutnings Chor» «Over Jorden vogter Lysets Øje».

Stykket ble senere oppført på Christiania Theater med premiere 6. desember 1887.

Den innflytelsesrike teaterkritiker Edvard Brandes åpnet sin omtale i avisen Politiken 3. november 1886 med å fastslå at Gildet på Solhaug var et ungdomsarbeid som «ikke længer [virker] stærkt paa Scenen». Han fant at karakterskildringen manglet dybde, at personene handlet uten overbevisende grunner, samt at de var for urealistisk tegnet og «synes at tilhøre Æventyret». Han mente likevel at stykkets handling hadde moderne trekk, ved at det fremstilte «En ikke ualmindelig Ægteskabshistorie» (E. Brandes 1886).

Ibsen selv kan ikke ha vært helt ut fornøyd med noen av de komposisjonene som eksisterte til stykket. I 1885 henvendte han seg gjennom sin tyske oversetter Emma Klingenfeld til den danske komponisten Peter Erasmus Lange-Müller for å «søge at formaa Lange-Müller, der nylig havde vundet saa mange og fortjente Laurbær ved sin Musik til ‹Der var engang›, til at gaa i Gang med Opgaven, hvilket han ogsaa straks gik ind paa» (Crome 1920, 5). Bakgrunnen for Ibsens ønske kan ha vært den formidable suksess Holger Drachmanns eventyrkomedie Der var engang (1885) hadde hatt på scenen, en suksess han kanskje ønsket skulle bli også hans eget stykke til del. Lange-Müllers musikk til Gildet på Solhaug 1883, med opusnummer 32, ble ferdig i 1888.